Lest i det siste

Etter å ha blitt ferdig med eksamen hadde jeg ambisjoner om å lese fryktelig mye. Det har ikke blitt riktig så mye som jeg hadde tenkt, men sommeren er fortsatt lang. I det siste har jeg blant annet lest :

Thomas Espedal : Imot kunsten

En liten poetisk og fin bok basert på det selvbiografiske, nydelig språk der familietreets mange historier flettes sammen med hovedpersonens egen historie. Kanskje ikke akkurat det jeg trengte der og da, var litt utålmodig og ivrig etter historien med stor H, men det får jeg ta på egen kappe.

Chris Cleave : The other hand

En ganske utrolig historie om en 14 år gammel nigeriansk jente som rømmer fra en nedslaktet landsby, og i flukten mot frihet og trygghet møter hun på et britisk ektepar, et møte som får usedvanlige konsekvenser. Jeg likte første del av boken best, der Little Bee (hovedpersonen) er sammen med de andre flyktningene i «the detention center». Etterhvert syns jeg noen av dialogene får et litt urealistisk preg og litt for mange klisjeer. Historien er likevel verdt å lese, og gir grunn til refleksjon rundt «boblelivet» vi lever i Vesten og hvordan vi ville forholdt oss til virkeligheten om vi fikk den opp i fanget. Annenhvert kapittel fortelles gjennom Little Bees øyne (og jeg mener dette er de beste kapitlene, elsker Little Bees betraktninger rundt egen skjebne og livet i London: 

The queen smiles sometimes but if you look at her eyes in her portrait on the bak of the five-pund note, you will see she is carrying a heavy cargo too. The Queen and me, we are ready for the worst. In public you will se both of us smiling and sometimes even laughing, but if you were a man who looked at us in a certain way we would both of us make sure we were dead before you could lay a single finger on our bodies. Me and the Queen of England, we would not give you the satisfaction»)

 og annenhvert gjennom øynene til den britiske kvinnen Sarah. Lettlest, og vesentlig mening går nok tapt om den ikke leses på Engelsk, et gjennomgående poeng i boken er nemlig hvordan Little Bee forteller historien på «the Queens english», som hun brukte to år på å lære seg, og hvor vanskelig (nærmest umulig) det kan være å oversette erfaringer til et språk som er skapt av en annen verden.

Husker ikke i farten hva mer jeg har lest, oppdaterer senere.

Klima forklart

 Jeg er en av dem som har vært opptatt av klima og miljø f.eks i forbindelse med hvilket parti jeg skal stemme på, men som egentlig ikke har skjønt så mye av dette med klimaendringer. Jeg var aldri så ivrig i naturfagen kan man si. Men dette er såpass viktig at jeg syns det er pinlig og frustrerende å ikke være litt mer opplyst, så derfor leste jeg boken Klima forklart skrevet av Christian Bjørknæs.

Boken er overraskende lettlest og bare på ca. 200 sider. Kapitlene er fint organisert og det meste av informasjonen er lettfordøyelig. Noen tall og kjemiske/fysiske prosesser gikk litt over hodet på meg men det var egentlig bare fordi jeg automatisk begynner å skumme eller koble ut i møte med noe realfaglig ;p. Boken baserer seg i hovedsak på FNs klimapanels fjerde hovedrapport, og forfatteren forklarer veldig greit hvordan klimapanelet jobber. Deretter forklares det meste jeg lurte på: hva som egentlig skjer med klimaet vårt, hva forskerne mener kommer til å skje i fremtiden, hvordan vi finner ut av det, hva det innebærer for planeten og for menneskene som bor her, hva vi kan gjøre med det og hvordan politikken forholder seg til det. 

Anbefales om man er litt blank på det som faktisk er den viktigste utfordringen internasjonal politikk står ovenfor.

Livlegens besøk

Jeg hadde gledet meg til å lese mer av Per Olov Enquist, etter å ha blitt begeistret for både Styrtet Engel og Kaptein Nemos bibliotek. Nå har jeg lest Livlegens besøk, som er en historisk roman. Handlingen spinner rundt en del faktiske hendelser fra dansk historie : I 1769 fikk den sinnsyke kong Christian den 7. seg en livlege : Johann Friedrich Struensee. Opplysningsmannen Struensee fikk en sterk innflytelse på kong Christian og gjennomførte i løpet av kort tid omfattende reformer i Danmark. Han hadde også et forhold til dronningen og fikk (etter all sannsynlighet) barn med henne (Prinsesse Louise Augusta). Etter kun et par år ved makten hadde Struensee mange fiender i hoffet, og ble kuppet og arrestert for sitt forbudte forhold med dronningen. Dronningen ble også arrestert, fratatt sine to barn og landsforvist. Struensee ble dømt til døden ved offentlig henrettelse.

Såvidt jeg kan forstå har Enquist lagt seg veldig tett opp til de faktiske hendelsene. Jeg begynner å forstå hva jeg liker så godt med Per Olov Enquist : bak det absurde, det groteske og det spektakulære finner han menneskeligheten, det rene og det såre.  Jeg syns det er fantastisk at han har lest de historiske kildene og så diktet frem de hele menneskene bak : Kong Christian den 7, Struensee og Dronning Caroline Mathilde, og får meg til å føle en godhet for dem alle tre. Selv om dette er en roman er det jo også kjempeinteressant kunnskap om en helt utrolig periode i dansk historie, om hoffkulturen og politikken.   

Det virker for meg som Per Olov Enquist er en mann som nekter å godta at noen kan være kun gal, kun ond, kun umoralsk. Menneskets kompleksitet og en tro på det gode syns jeg er en tydelig rød tråd i det jeg har lest av han så langt. Gleder meg til å lese mer (neste blir Legionærene, også en historisk roman om Sveriges utlevering av baltiske soldater til Sovjetunionen etter 2. verdenskrig) og håper Enquist skriver flere romaner.

oppdatering

Bloggen er ikke død. Nå begynner eksamen å nærme seg, og det er på tide å kaste seg over pensum. Derfor er det lite annen litteratur som får plass på timeplanen, på kveldstid er jeg lei og sliten og ser heller på tv. Vet ikke hvorfor egentlig, syns jo det er minst like avslappende å lese en bok, men man blir jo lei av lesing i sånne perioder. Jeg har lest Marguirite Duras Elskeren. Det tok en halv formiddag. Fin bok. Vanskelig å fortelle fra den syns jeg. Jeg ble trist av å lese den, men likevel var den fin. Nå leser jeg Livlegens besøk av Per Olov Enquist, har høye forventninger 🙂 Skriver mer om den etterhvert. God helg!

Om nynorsk

Jeg forsøkte å melde meg inn i en gruppe «for valgfritt sidemål» på facebook. Men der fant jeg ikke så mange som var enige med meg..der gikk det mest i «fuck nynorsk!» osv. Men det sier jo likevel litt om hvordan mange opplever den nynorskundervisningen vi har i skolen.  Grunnen til at jeg vil ha valgfri sidemålsundervisning er ikke fordi jeg er imot nynorsk, men fordi jeg tror nynorskundervisningen koster mye mer enn vi vinner på den. Selv var jeg ganske flink i norskfaget både på ungdomsskolen og på videregående, men i nynorskundervisningen ble det bare kluss. Jeg følte meg både uinspirert og utilstrekkelig, til tros for at jeg altså var en elev med norsk som morsmål og norsk som et av mine beste fag.

I Oslo-skolen er det mange elever som ikke har norsk som hovedmål. I noen skoler så mange som 97 %. Jeg kan ikke fatte og begripe at noen av disse får spesielt mye ut av å forsøke å pugge nynorsk grammatikk, mange har da mer enn nok med den norske grammatikken. Når vi vet at mange går ut av norsk skole uten å ha grunnleggende lese- og skriveferdigheter i orden så må da sidemålsundervisningen i noen tilfeller bare virke forvirrende og bortkastet?  Jeg tror nynorsken er en stor grunn til at mange elever syns norskfaget er vanskelig og kjedelig. Hva med å heller fokusere på å lese flere tekster på nynorsk, svensk og dansk, i stedet for å kaste bort tiden på å pugge noe de fleste hverken blir gode i eller får bruk for? På universitetet har et par professorer påpekt at vi har for dårlige leseferdigheter i de andre skandinaviske språkene, men dette er jo ikke prioritert i videregående skole meg bekjent. Jeg er for å styrke leseferdighetene i begge de norske målformene i tillegg til svensk og dansk, på bekostning av nynorsk grammatikk og nynorske innleveringer. Når professor i norskdidaktikk ved UiO t.o.m innrømmer at de ikke har noen kontroll over hvilke nynorskkunnskaper skolens utdannede lektorer faktisk har så ser jeg liksom ikke vitsen. Jeg ser masse unødvendig jobb og bortkastet tid både for lærere og elever. Nynorsk kan være veldig vakkert, la elevene få oppleve dette ved å lese forfattere som skriver på nynorsk! Vi får neppe flere nynorskbrukere av at nynorsken skal tvinges på østlandske elever som har et veldig fjernt forhold til dette skriftspråket, derimot tror jeg vi får mer nynorskforakt og en dårligere norskundervisning og norskkunnskap forøvrig.

Dyprød Hibiskus

Chimamanda Ngozi Adichie er også forfatteren bak ”En halv gul sol”, en flott bok som jeg dessverre tror jeg skrev veldig lite om fordi det gikk en stund mellom at jeg leste den og at jeg fikk skrevet noe.  Derfor skal jeg ta det igjen ved å skrive litt utfyllende om ”Dyprød Hibiskus”. Jeg har gledet meg til å lese mer av henne, men har også utsatt det litt fordi hun bare har gitt ut 3 bøker, noe som faktisk absolutt ikke er bare i og med at hun bare er omtrent 30 år gammel.

Selv om jeg totalt sett likte En halv gul sol best, veldig mye pga bevisstgjøringen og perspektivet på en krig mange av oss vet veldig lite om, (Biafra-krigen) så syns jeg også at Dyprød Hibiskus var en flott bok. Den drar meg inn allerede fra første side og holder meg fast, kanskje fordi jeg føler meg så sikker på at jeg kommer til å like boken? I ”En halv gul sol” (som er noe lengre) tok det noen sider før jeg var oppslukt, men det er ingen tvil om at jeg ble det og at jeg måtte lese ferdig for å få vite hvordan det gikk med personene.

Bokens hovedperson er Kambili, en nigeriansk jente fra en velstående kristen igbofamilie. Faren hennes er fanatisk kristen, og har blant annet bannlyst sin egen far fra huset fordi han følger den tradisjonelle religionen. Han er hele byens velgjører, men i hjemmet er han en tyrann. Sammen med moren og broren Jaja lever Kambili i evig frykt for å gjøre en feil som vil vekke farens raseri og trang til å straffe dem. Dagene struktureres av faste programmer der det ikke er gjort plass til det å være barn. Kambili og Jaja har et ordløst språk, de kan kommunisere via blikket slik at de får formidlet de tingene de ikke kan si høyt. Hele familien forandres for alltid etter at søsknene får besøke sin tante og sine søskenbarn, og dermed for første gang oppleve at latter, toleranse og varme kan være en del av familielivet.

  Jeg synes boken er underholdende, lettlest, både vond og varm på samme tid. Den har mye handling og følelser, og er ikke minst sanselig : masse lukter, syn, farger og smaker her som lar Nigeriansk stemning og kultur sive opp og ramme inn historien. Mens jeg leste kjente jeg farens jernhånd i nakken, jeg kjente frykten i det han entret rommet og lettelsen idet han forsvant. Det samfunnsmessige og historisk-politiske temaene er ikke like tydelige her som i ”En halv gul sol”, (selv om jeg presierer at også denne har de personlige relasjonene som hovedfokus) men de er absolutt ikke fraværende. Politisk korrupsjon, kriminalitet og fattigdom viser seg både gjennom farens avisvirksomhet og tantens situasjon på universitetet i Nsukka.

Jeg tenkte mye på faren til Kambili mens jeg leste. Hvorfor ble han sånn? Både faren hans og søsteren er varme og glade mennesker, hvordan ble han selv så voldsom og hard i kantene? Bestefaren tror det er misjonærene som ødela sønnen. En gang forteller han datteren om hvordan han ble skoldet som straff for å ha syndet mot kroppen sin da han som ung var «boy» for misjonærene. Faren gråter når han kjører de forslåtte barna sine eller konen til sykehuset, er han en psykopat eller er han en livredd og hjernevasket kristen som selv har blitt mishandlet? Det er noe tvetydig over han og det er tvetydighet i Kambilis følelser for han. Dette får vi jo såklart ikke noe direkte svar på, men det var noe av det som interesserte meg mens jeg leste den.

Anbefaler Chimamanda Ngozi Adichie til alle som vil bli underholdt, grepet og opplyst samtidig. Om man atpåtil er nysgjerrig på moderne afrikansk litteratur og lei av den ensidige fremstillingen av Afrika, ja da bør det være midt i blinken! Jeg regner med at bøkene er skrevet på engelsk så det er sikkert fint å lese de på originalspråket, jeg gleder meg til Kvelningsfornemmelser/The thing around your neck.

Mary and Max

Denne filmen tror jeg er veldig fin, ingen barnefilm altså,  mørke temaer og svart humor. Hørte om den på radioen akkurat, skal det visst være veldig fin musikkbruk, og selvsagt masse estetiske godbiter i clayanimation-teknikken. Har veldig lyst til å se den, får få med meg noen på kino, premiere på fredag!

mmmmmLinn Ullmann : Et velsignet barn

Dette var min første roman av Ullmann, men det blir nok ikke den siste, fordi jeg likte den godt. Boken handler om tre halvsøstre, og deres sommere på øyen Hammarsö med faren Isak, som både er en fin pappa og en fraværende og egoistisk pappa. En sommer skjer det noe forferdelig på øya, og siden reiser de ikke tilbake. Søstrene spres og kontanten med faren blir delvis borte. Historien har veldig mange nyanser, og det er flere fortellere. Jeg fikk litt assosiasjoner til Virginia Woolf og To the lighthouse etterhvert, med sommerhuset som etterhvert står øde i årevis og barna som til slutt kommer for å forsones med faren. Syns Ullmann er veldig flink til å formidle barns verden, og til tider var boka vond og rå, andre steder bare sår og melankolsk, men den er også fin og koselig. Mye på en gang altså, og jeg likte det.

Aldri Alene

 

Jeg var en av de 500 heldige som fikk muligheten til å lese Lori Lansens «Aldri alene» før den offisielt kommer ut på norsk, på Juritzen forlag. (The Girls er orignialtittelen) Jeg skal sende en mail til forlaget om hva jeg syns om boken, jeg kommer vel antageligvis til å bare copy+paste dette innlegget. Jeg har bare tenkt å fortelle litt om hva jeg personlig syns etter å ha lest boken, uten å gå noe særlig i dybden eller være spesielt analytisk.

Boken handler om to søstre, Rose og Ruby, som er siamesiske tvillinger. Med et mer eller mindre ukjent biologisk opphav vokser de opp hos adoptivforeldrene Tante Lovey og Onkel Stash. Bare disse opplysningene alene var jo nok til å holde på oppmerksomheten gjennom de første 50 sidene. En så sjelden skjebne som det å være sammenvokst i hodet med søsteren sin er jo et ganske unikt perspektiv for en roman. En umiddelbar følelse i det du begynner å lese boken er jo at du håper du får et realistisk (om det overhodet er mulig) innblikk i hvordan det kan føles, tenkes og oppleves å leve på denne måten. Etter hvert som jeg leser slår det meg at det er umulig for meg å bedømme om fremstillingen er realistisk eller ei, det kan vel bare siamesiske tvillinger svare på. Det er iallfall ingen tvil om at dette uvanlige valget av hovedpersoner antageligvis har gitt Lori Lansens noen ekstra lesere, fordi folk ER nysgjerrig på slikt.

Historiens utgangspunkt er at Rose vil skrive sin egen selvbiografi. Søsteren Ruby syns det blir feil at Rose skal få «fortelle deres historie» uten at hun selv kommer til ordet, så Ruby skriver noen av kapitlene. Rose og Rubys forskjellige personligheter kommer godt frem gjennom hvordan de fremstiller seg selv og hvordan de fremstiller den andre. Hvorfor selvbiografien blir så viktig for Rose får vi vite etterhvert. Det er ikke en konvensjonell selvbiografi, fordi den veksler veldig mellom det retrospektive og dagbok/presens-form. Det er et fint grep som holder på interessen og skaper en nærhet til søstrene, en følelse av at det skrives mens vi leser det. At søstrene forteller hver sin historie er også vellykket og en del av poenget med boka spør du meg, her kommer det virkelig frem hvor nære søstrene er, hvor unikt de leser og forstår hverandre – samtidig som de misforstår og feiltolker hverandre akkurat som alle andre. Denne merkelige blandingen av distanse og nærhet som preger alle våre fortrolige forhold kommer veldig tydelig og fint frem i historien om Rose og Ruby.  

Søstrenes mange barndomsminner blandes med anekdoter og minner som ikke er deres egne, men som de har blitt fortalt av familie og venner. Dette er i mine øyne ikke like vellykket, det virker litt John Irving-inspirert, uten at bikarakterene blir like interessante slik det kan være hos Irving, og uten at det alltid føles som anekdotene har noe for seg. Disse partiene i boken kunne gjerne vært litt bedre strukturert føler jeg, iallfall blir de enkelte ganger litt kjedelige. 

Det skjer mye trist i boken, uten at jeg skal røpe noe mer av handlingen. Søstrene ser ut til å greie seg veldig godt til tross for helsemessige vanskeligheter i tillegg til tragedier og vonde opplevelser. Kanskje noe av svaret på hvordan de kan greie seg så godt ligger i tittelen på boken : De er aldri alene.

Alt i alt en koselig og litt annerledes bok, som man unektelig biter seg fast i og husker på grunn av den unike medisinske tilstanden som danner rammen for historien, men som ikke er noen dårlig bok utover det heller. Man kommer godt innpå søstrene og deres spesielle nærhet, og blir glad i dem. Syns de andre hovedpersonene og bipersonene mangler litt dybde i fremstillingen, jeg aner at det er mye i dem men får ikke tak i det. Alt det fortidige som gjenfortelles virker noen ganger litt sprikende, noe som kanskje er en slags virkelighetseffekt for det selvbiografiske preget, men som noen ganger er litt forvirrende for leseren. Når det er sagt er det mange av hendelsene som jeg har kunnet gi mer mening i ettertid, men som føltes litt sånn «hvorfor er dette med?» underveis.

Jeg understreker at alt jeg har skrevet her er på bakgrunn av umiddelbare reaksjoner og tanker (som igjen kun baserer seg på følelsen) jeg har gjort meg etter å ha lest boken, ikkeno analytisk lesning eller nærlesning av noe slag.

Eating animals på bokmerker.org

Vil bare linke til en post i bloggen Bokmerker.org, som handler om Jonathan Safran-Foers siste bok «Eating animals«. Noen kommenterte at de «var redd for å lese den fordi de var redd for å aldri spise kjøtt igjen». Slik tror jeg mange har det, de har ikke lyst til å lese slike bøker og de har ikke lyst til å vite hvordan ting foregår i kjøttindustrien. Som en som har kuttet ut kjøttet i voksen alder kan jeg berolige med dette:  Når man har satt seg tilstrekkelig inn i tingenes tilstand til å bestemme seg for å kutte ut kjøttet så oppleves det overhodet ikke som et tap eller noe negativt. Det oppleves som det eneste riktige, en stor befrielse, og du lurer på hvorfor du ikke har funnet ut av disse tingene før. Savnet av kjøtt er ikke-eksisterende. Jeg spiser fisk og har ingen problemer med å sette sammen næringsrikt kosthold uten kjøtt, jeg føler meg mye bedre både fysisk og psykisk.

 Man kan, som Foer sier være enig eller uenig i den filosofiske påstanden at det er galt å spise kjøtt, men om man er en kjøttspiser så bør man tenke over dette: ved å forlange billig kjøtt i stort utvalg slik at man kan spise det daglig uten å nedprioritere andre utgifter så bidrar man til at dyrene ikke har det bra. Jeg tror mange av bøndende gjerne ville gitt dyrene bedre plass, bedre stell og bedre transport, men vi forbrukere er ikke villige til å betale for det. Det er vi som må gjøre noe med dette, ved å kreve et strengere lovverk rundt dyrehold og ved å spise mindre kjøtt, godta et mindre utvalg og en høyere pris for kjøttet. Å argumentere med at dyr ikke kan reflektere over egen situasjon o.l er dårlige unnskyldninger og rett og slett uvesentlig, fordi det er evnen til lidelse som burde være avgjørende her. Å lukke øynene for at andre lider og samtidig være med å bidra til det er feil uansett hva slags skapninger man snakker om.