Archive for februar, 2010

h1

Bloglovin

februar 27, 2010

Registrerer den hos bloglovin’ også!

h1

Bloggurat

februar 27, 2010

Nå skal jeg prøve å registrere bloggen min på bloggurat.  Hmm.

h1

Innsirkling

februar 27, 2010

Jeg mener å huske Carl Frode Tillers roman Innsirkling fikk kjempegode kritikker og at jeg kjøpte den på grunn av det, og man kan spørre seg hvorfor den har stått så lenge ulest i bokhylla – er det fordi den er på nynorsk? Nå har jeg imidlertid bestemt meg for å lese mer nynorsk, rett og slett for å lære meg nynorsk, jeg har jo nemlig kommet til den konklusjon at jeg mest sannsynlig og forhåpentligvis blir norsklærer en vakker dag. Og da nytter det ikke å ha nynorskvegring akkurat. Vel, om Innsirkling :

Historien er som følger : David har mistet hukommelsen og det er satt inn en annonse i avisen som søker etter mennesker som kjenner han og kan fortelle han noe om hans liv.  Tre mennesker svarer på annonsen i brevform, stefaren Arvid og barndomsvennene/kjærestene (han har et forhold til begge to) John og Silje. Romanen er delt inn i tre deler etter disse tre personene, og kapitlene veksler mellom brev til David om barndommen og ungdommen de opplevde sammen og innblikk i livet de tre menneskene lever i dag. David selv kommer aldri til ordet.

Jeg liker idéen veldig godt. Og jeg blir nesten sur på meg selv fordi jeg ikke likte boka mer enn jeg gjorde. Dvs, når jeg tenker tilbake på den nå så tenker jeg at det er en sterk bok men jeg kommer ikke unna det faktum at jeg kjedet meg mer enn en gang mens jeg leste. Tror det var noe med tonen i brevene fra Arvid som gjorde meg litt utålmodig. Kanskje syns jeg det blir for mye kynisme og kulde til å dekke over sårhet, rett og slett litt for mye av det. Det er liksom et eller annet som gjorde at jeg syns boka er god den, men jeg likte ikke så godt å lese den som jeg trodde jeg skulle gjøre, kanskje hadde jeg for høye forventninger. 

Relasjoner som mor/sønn, lillebror/storebror, mann/kone er ikke preget av den nærheten og forståelsen vi kanskje liker å tenke oss at den bør ha. Og når man leser Innsirkling begynner man jo å tenke at dette er jo sikkert ganske vanlig, iallfall ikke uvanlig, å gå rundt med sånn innbitt sinne og misforståtte følelser og rett og slett store vansker med å være nær den man vil være nær. Og hvem skal man stole på her egentlig? Brevene til David er jo bare slik det enkelte mennesket husker det, tolker det og ønsker å fremstille det. Vi kommer ikke noe nærmere David, gjør vi vel?

Jeg syns heller ikke jeg kom nær noen av de tre hovedpersonene, selv om man kan lese mellom linjene at handlingene og oppførselen deres er et skall med mange lag under så fikk jeg aldri tak i noen av dem. Jeg får tak i de såre følelsene, men ikke noe mer enn det. Og det er litt slik jeg tolker boken også : det er kanskje umulig, hvertfall veldig vanskelig, å komme nær et annet menneske. Man deler opplevelser og tolker det andre sier og gjør, men det er vannskelig å få skikkelig tak i hverandre. Hvordan kan noen andre egentlig fortelle David hvem han er? Går noe slikt an?

h1

Amalie Skram

februar 20, 2010

Jeg har ikke lest annet av Amalie Skram enn Forrådt som en del av norskpensum på videregående. Og det må jeg jo gjøre noe med. I stedet for den mer kjente Hellemyrsfolket har jeg nå lest debutromanen hennes Constance Ring.  Det er flott å bli kjent med Amalie Skram igjen. I tillegg til å beundre motet hun hadde som forfatter så liker jeg hvordan hun evner å si mye med få ord, på den måten at intensjoner og sinnstemninger blir tydelige gjennom tonen i ordene, bevegelsene med blikket eller rett og slett mellom linjene – nettopp slik vi vanligvis tolker andre mennesker.

Det er umulig for meg å si hvor mye som er selvbiografisk i Constance Ring, men det er jo faktum at hun skrev den etter en opprivende skillsmisse fra sin første ektemann, og boken er en sterk skildring av en ung kvinnes sjokkmøte med ekteskapsinstitusjonen i Skrams samtid. Dette var en tid hvor kvinnen stort sett var gjort avhengig av ekteskapet og av mannen, hvor skilsmisse var den største ulykke, og dette samfunnspresset ble formidlet gjennom de nærmeste forbindelser av velmenende venner og familiemedlemmer. Ekteskapet var ansett som hellig, men likevel gjennomsyret av dobbeltmoral og skjeve vilkår mellom mann og kvinne. Constance Ring lever med en enorm skuffelse og motvilje i sitt arrangerte ekteskap til en mye eldre mann, men finner ingen støtte eller muligheter for å skape eget liv. Jeg skal selvfølgelig ikke røpe mer av handlingen, om noen skulle ha lyst til å lese den. Amalie Skram vakte bestyrtelse med denne romanen da den kom ut i 1885, og hun høstet lite anerkjennelse som forfatter mens hun levde. Hun ble ansett som svært radikal og kritikerne var ikke nådige mot henne. Denne boken for meg til å tenke på at det faktisk ikke er spesielt lenge siden virkeligheten i Constance Ring var virkeligheten for norske kvinner som gikk inn i ekteskap, og at jeg kanskje selv tilhører en av de første generasjonene som knapt kan snakke om å ha merket noen kjønnsdiskriminering i samfunnet vårt.  Enda sterkere blir boken når man tenker på at dette fortsatt er realiteten for mange kvinner verden over, som lever i samfunn som fordømmer og diskriminerer ugifte kvinner, og hvor den gifte kvinnen ofte er seksuelt og økonomisk undertrykt.

h1

Mammut!

februar 7, 2010

Kikket litt i mammutkatalogen og endte opp med en liten bestilling hos Haugen bok, hovedsaklig barneklassikere som fant veien ned i handlekurven : Det suser i sivet, Den lille prinsen og Moro-vers av Andre Bjerke. Gadd ikke skrive ned forfatter på de to førstnevnte fordi jeg husker ikke stavemåten og orker ikke google 😛

Det suser i sivet var iallfall en stor favoritt da jeg var liten, gleder meg til gjensynet fordi jeg husker ingenting omtrent. Det som er gøy med å ha barn : man blir introdusert for så mange fine nye barnebøker + gjensyn med gode gamle! Nå er mine barn enda for små til å interessere seg for bøker med mye tekst, så innvesteringene er nå for min egen del og for fremtiden. Vi leser for det meste om Tassen, Mummi og litt Karsten og Petra, i tillegg til en del andre billedbøker.

h1

dannelse i en fei? :P

februar 7, 2010

René Magrittes bilde som er opphav til tittelen på Michel Foucalts essay Dette er ikke en pipe, tilgjengelig på norsk i bokform gjennom Artes-serien.

Jo mer jeg leser jo dummere føler jeg meg. Sånn føles det iallfall noen ganger. En god del ting syns jeg det er helt greit å ikke ha peiling på, mens andre ting vil jeg helst sette meg inn i. Men tiden og energien strekker ikke alltid til oppi alt det andre. Derfor digger jeg sånne små bøker som Very short introductions-serien og Artes-serien. (sistnevnte for meg som studerer estetikk iallfall). Nå går det i Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere? av Linda Nochlin og Foucualt – A very short introduction av Gary Gutting.

Så små at de nesten får plass i lomma og kan leses ganske fort. Artes-bøkene er jo oversatte originaltekster av kunstfilosofer så de kan sikkert være litt krevene noen ganger, men bare det at de er oversatt til norsk gjør jo saken så mye greiere 🙂 I love it!