Disgrace

Denne boken fikk J.M Coetzee Nobels litteraturpris for i 2003, og det må jeg si jeg syns var vel fortjent. Det er en bok jeg likte veldig godt å lese, fordi det er en stor bok med mange lag og sammenflettede temaer, som stiller viktige spørsmål, men samtidig er veldig lettlest. Disgrace ble utgitt i 1999, bare fem år etter at apartheid var over i Sør-Afrika, som er J.M Coetzees hjemland. (Han har riktignok emigrert til Australia) Handlingen i Disgrace er også fra Sør-Afrika etter apartheid. Hovedpersonen David er en tilsynelatende arrogant middelaldrende proffessor, som etter et upassende forhold til en student mister jobben. Han velger å reise fra hjembyen Cape Town og ut til datteren Lucys gård ute i ødemarka, (hvorfor hun velger å bo der ute under utrygge forhold har han aldri forstått) for å jobbe med et prosjekt han har hatt i tankende en stund : å skrive en libretto om Lord Byron. En forferdelig og tramatiserende hendelse gjør at alt likevel endrer seg, både for David og Lucy, og også mellom dem.

Dette er historien om David, og ikke minst historien om Lucy. Men det er også en historie om Sør-Afrika. Og det ligger nesten en klar utfordring i boken om å klare å lese den både som historien om disse menneskene vi møter, men samtidig også om et samfunn som forsøker å forsones og komme seg videre etter alt det grusomme som har skjedd. Det er ikke en bok som kan leses rent allegorisk, og Coetzee som nesten aldri uttaler seg om bøkene sine har sagt at «People should read Disgrace on its own terms, and not as a message in disguise»  (Boken møtte sterk kritikk i Sør-Afrika da den kom ut og ble blant annet møtt med rasismeanklager)  I tillegg reiser boken spørsmål rundt temaer som er mer universielle, særlig av etisk art, og er i det hele tatt en veldig stor roman i forholdsvis lite format. (220 sider i min pocketversjon)

Begynte på en av hans senere romaner, Elizabeth Costello, uten at jeg syns den er på langt nær like god, men har hørt mye bra om hans tidligere romaner og også den selvbiografiske «Youth«.  Har tenkt å gjøre meg bedre kjent med forfatterskapet hans, men Disgrace anbefales uansett varmt.

 

Advertisements

Dagens sitat

«If we could teach taste and genius by rules, they would no longer be taste and genius»

                                                                                                                                    -Sir Joshua Reynolds-

Hver gang jeg leser noe jeg syns er smart, fint, morsomt eller godt sagt, så tenker jeg dette skal jeg huske. Og så gjør jeg det aldri. Ikke fordi jeg har lyst til å være en sånn ekling som skal gå rundt og quote andre og leke intellektuell, men de er noe med gode sitater som er veldig likandes. De oppsummerer gjerne det du likte ved personen som sa det, og det hjelper meg å huske ting jeg leser som jeg ellers ville glemt. Jeg tipper mange av sitatene kommer til å være faglig relatert til det jeg holder på, estetisk filosofi, så det er kanskje ikke like interessant for andre, men jeg lagrer dem her uansett, så vet jeg hvor jeg har dem.

Schopenhauerkuren

 

Hadde lyst til å lese noe av Irvine D. Yalom etter å ha fått både Da Nietczhe gråt og Schopenhauerkuren anbefalt flere ganger. Ble også nysgjerrig av titlene, siden jeg hadde lest litt av disse to filosofene i estetisk teori. Boken handler om terapauten Julius som får en dødsdom av legen sin ; han har uhelbredelig kreft og får tilmålt ca. 1 år med god helse igjen. Hvordan skal han bruke dette året? Julius elsker terapien, og spesielt gruppeterapien. Han oppsøker Philip, en pasient han aldri klarte å hjelpe ; en mann med et ustyrlig og dominerende seksualliv, og han fortsetter med den ukentlige terapigruppen sin. Julius blir overrasket over at Philip hevder å ha kurert seg selv ved hjelp av å lese filosofen Schopenhauer, og blandingen av terapi og filosofi utvikler seg når Philip blir med i gruppeterapien, der pasientene har veldig ulike problemer hver for seg, og seg i mellom.

Schopenhauer blir veldig ofte sitert, og annenhvert kapittel i boken er deler av Schopenhauers livshistorie. Blandingen av biografisk historie og sitater gir en veldig lettlest og forståelig inngang til Schopenhauer.  Det er (for den med et snev av interesse for filosfi riktignok) et interessant som utgangspunkt å få vite at Philip er kurert av Schopenhauer, for man blir jo med ett nysgjerrig på hvordan den ekstreme pessimisten Schopenhauer kan ha hjulpet noen ut av psykiske problemer.

Boken er veldig mye dialog, i form av samtalene som finner sted i terapigruppa. Jeg syns ofte samtalene kan bli litt kunstige , og væremåten og samspillet mellom pasientene likeså. (nå har jeg aldri satt min fot i noen terapigruppe så jeg kan jo egentlig ikke være sikker) De ulike personene i terapigruppen litt flate eller ensidig fremstilt, slik at jeg får følelsen av at Yalom først og fremst har ønsket å vise frem en gruppe og hvordan deres ideelle samspill kan være, på bekostningen av personene.  Mye handler også om Julius og hans holdning til livet og døden, og hvordan han klarer å gi sitt siste gode år en mening. Boken er lettlest og passelig interessant. Men – Julius «forelskelse i terapigruppen», virker for meg langt på vei å være Yaloms egen forelskelse i terapigruppen, og jeg syns dette hemmer utviklingen og utformingen av noe som i hovedtrekkene er en god historie.

To the lighthouse

 

Fordi jeg har den på pensum har jeg nå lest To the lighthouse, av Virginia Woolf. Nå syns jeg jo at det meste jeg leser på pensum er interessant, i og med at det forteller meg viktige ting om det litteraturhistoriske perioden jeg forsøker å fordype meg i, men to the lighthouse er en interessant bok også uten denne konteksten. Men – vel og merke om du kan like romaner som kanskje ikke har så mye ytre handling, men desto mer av indre handling. For når det gjelder ytre handling så er dramatikken så og si fraværende, det meste foregår i dagligdagse scener fra Mrs. Ramsays feriehus i Skottland, der hun sammen med sin mann og deres mange barn har forskjellige sommergjester. Hvor mange perspektiver, tanker og usagte ord som kan ligge bak de tilsynelatende overfladiske samtaler og hverdagslige gjøremål er gjennomgående i romanen, vi skifter perspektiv hele tiden, og tas med inn i hodet til de forskjellige personene. Woolf har selv sagt at hun forsøkte å grave ut huler bak personene sine, de får alle komme til med sine strømmer av tanker om livet og hverandre. Hvor mye små øyeblikk kan romme og hvor komplekst et tilsynelatende harmonisk familieliv, eller rett og slett det menneskelige samspillet er. Det er også interessant å se hvordan Woolf fremstiller det mannlige og det kvinnelige i de forskjellige personene, og det er rett og slett mye som kan diskuteres ut i fra denne boken. Den har iallfall gjort meg mer nysgjerrig på Woolf og hennes forfatterskap, selv om det i utgangspunktet ikke er en slik bok jeg liker aller best å lese, så er det fascinerende lesning med tanke på de konvensjonene Woolf brøt og hvilke tanker hun kan ha hatt om livet, kunst, kjønn, familieliv osv.

illustrasjonen er fra www.winsornewton.com