h1

mmmmmLinn Ullmann : Et velsignet barn

mars 21, 2010

Dette var min første roman av Ullmann, men det blir nok ikke den siste, fordi jeg likte den godt. Boken handler om tre halvsøstre, og deres sommere på øyen Hammarsö med faren Isak, som både er en fin pappa og en fraværende og egoistisk pappa. En sommer skjer det noe forferdelig på øya, og siden reiser de ikke tilbake. Søstrene spres og kontanten med faren blir delvis borte. Historien har veldig mange nyanser, og det er flere fortellere. Jeg fikk litt assosiasjoner til Virginia Woolf og To the lighthouse etterhvert, med sommerhuset som etterhvert står øde i årevis og barna som til slutt kommer for å forsones med faren. Syns Ullmann er veldig flink til å formidle barns verden, og til tider var boka vond og rå, andre steder bare sår og melankolsk, men den er også fin og koselig. Mye på en gang altså, og jeg likte det.

h1

Aldri Alene

mars 16, 2010

 

Jeg var en av de 500 heldige som fikk muligheten til å lese Lori Lansens «Aldri alene» før den offisielt kommer ut på norsk, på Juritzen forlag. (The Girls er orignialtittelen) Jeg skal sende en mail til forlaget om hva jeg syns om boken, jeg kommer vel antageligvis til å bare copy+paste dette innlegget. Jeg har bare tenkt å fortelle litt om hva jeg personlig syns etter å ha lest boken, uten å gå noe særlig i dybden eller være spesielt analytisk.

Boken handler om to søstre, Rose og Ruby, som er siamesiske tvillinger. Med et mer eller mindre ukjent biologisk opphav vokser de opp hos adoptivforeldrene Tante Lovey og Onkel Stash. Bare disse opplysningene alene var jo nok til å holde på oppmerksomheten gjennom de første 50 sidene. En så sjelden skjebne som det å være sammenvokst i hodet med søsteren sin er jo et ganske unikt perspektiv for en roman. En umiddelbar følelse i det du begynner å lese boken er jo at du håper du får et realistisk (om det overhodet er mulig) innblikk i hvordan det kan føles, tenkes og oppleves å leve på denne måten. Etter hvert som jeg leser slår det meg at det er umulig for meg å bedømme om fremstillingen er realistisk eller ei, det kan vel bare siamesiske tvillinger svare på. Det er iallfall ingen tvil om at dette uvanlige valget av hovedpersoner antageligvis har gitt Lori Lansens noen ekstra lesere, fordi folk ER nysgjerrig på slikt.

Historiens utgangspunkt er at Rose vil skrive sin egen selvbiografi. Søsteren Ruby syns det blir feil at Rose skal få «fortelle deres historie» uten at hun selv kommer til ordet, så Ruby skriver noen av kapitlene. Rose og Rubys forskjellige personligheter kommer godt frem gjennom hvordan de fremstiller seg selv og hvordan de fremstiller den andre. Hvorfor selvbiografien blir så viktig for Rose får vi vite etterhvert. Det er ikke en konvensjonell selvbiografi, fordi den veksler veldig mellom det retrospektive og dagbok/presens-form. Det er et fint grep som holder på interessen og skaper en nærhet til søstrene, en følelse av at det skrives mens vi leser det. At søstrene forteller hver sin historie er også vellykket og en del av poenget med boka spør du meg, her kommer det virkelig frem hvor nære søstrene er, hvor unikt de leser og forstår hverandre – samtidig som de misforstår og feiltolker hverandre akkurat som alle andre. Denne merkelige blandingen av distanse og nærhet som preger alle våre fortrolige forhold kommer veldig tydelig og fint frem i historien om Rose og Ruby.  

Søstrenes mange barndomsminner blandes med anekdoter og minner som ikke er deres egne, men som de har blitt fortalt av familie og venner. Dette er i mine øyne ikke like vellykket, det virker litt John Irving-inspirert, uten at bikarakterene blir like interessante slik det kan være hos Irving, og uten at det alltid føles som anekdotene har noe for seg. Disse partiene i boken kunne gjerne vært litt bedre strukturert føler jeg, iallfall blir de enkelte ganger litt kjedelige. 

Det skjer mye trist i boken, uten at jeg skal røpe noe mer av handlingen. Søstrene ser ut til å greie seg veldig godt til tross for helsemessige vanskeligheter i tillegg til tragedier og vonde opplevelser. Kanskje noe av svaret på hvordan de kan greie seg så godt ligger i tittelen på boken : De er aldri alene.

Alt i alt en koselig og litt annerledes bok, som man unektelig biter seg fast i og husker på grunn av den unike medisinske tilstanden som danner rammen for historien, men som ikke er noen dårlig bok utover det heller. Man kommer godt innpå søstrene og deres spesielle nærhet, og blir glad i dem. Syns de andre hovedpersonene og bipersonene mangler litt dybde i fremstillingen, jeg aner at det er mye i dem men får ikke tak i det. Alt det fortidige som gjenfortelles virker noen ganger litt sprikende, noe som kanskje er en slags virkelighetseffekt for det selvbiografiske preget, men som noen ganger er litt forvirrende for leseren. Når det er sagt er det mange av hendelsene som jeg har kunnet gi mer mening i ettertid, men som føltes litt sånn «hvorfor er dette med?» underveis.

Jeg understreker at alt jeg har skrevet her er på bakgrunn av umiddelbare reaksjoner og tanker (som igjen kun baserer seg på følelsen) jeg har gjort meg etter å ha lest boken, ikkeno analytisk lesning eller nærlesning av noe slag.

h1

Eating animals på bokmerker.org

mars 4, 2010

Vil bare linke til en post i bloggen Bokmerker.org, som handler om Jonathan Safran-Foers siste bok «Eating animals«. Noen kommenterte at de «var redd for å lese den fordi de var redd for å aldri spise kjøtt igjen». Slik tror jeg mange har det, de har ikke lyst til å lese slike bøker og de har ikke lyst til å vite hvordan ting foregår i kjøttindustrien. Som en som har kuttet ut kjøttet i voksen alder kan jeg berolige med dette:  Når man har satt seg tilstrekkelig inn i tingenes tilstand til å bestemme seg for å kutte ut kjøttet så oppleves det overhodet ikke som et tap eller noe negativt. Det oppleves som det eneste riktige, en stor befrielse, og du lurer på hvorfor du ikke har funnet ut av disse tingene før. Savnet av kjøtt er ikke-eksisterende. Jeg spiser fisk og har ingen problemer med å sette sammen næringsrikt kosthold uten kjøtt, jeg føler meg mye bedre både fysisk og psykisk.

 Man kan, som Foer sier være enig eller uenig i den filosofiske påstanden at det er galt å spise kjøtt, men om man er en kjøttspiser så bør man tenke over dette: ved å forlange billig kjøtt i stort utvalg slik at man kan spise det daglig uten å nedprioritere andre utgifter så bidrar man til at dyrene ikke har det bra. Jeg tror mange av bøndende gjerne ville gitt dyrene bedre plass, bedre stell og bedre transport, men vi forbrukere er ikke villige til å betale for det. Det er vi som må gjøre noe med dette, ved å kreve et strengere lovverk rundt dyrehold og ved å spise mindre kjøtt, godta et mindre utvalg og en høyere pris for kjøttet. Å argumentere med at dyr ikke kan reflektere over egen situasjon o.l er dårlige unnskyldninger og rett og slett uvesentlig, fordi det er evnen til lidelse som burde være avgjørende her. Å lukke øynene for at andre lider og samtidig være med å bidra til det er feil uansett hva slags skapninger man snakker om.

h1

Få meg på for faen!

mars 3, 2010

I Olaug Nilssens bok «Få meg på for faen!» er det ikke én, men tre handlingstråder. Disse er tydelig separert og organisert slik at det ikke finnes forvirrende, og med tanke den faktiske handligen som foregår hos de tre personene er det ganske deilig å få «bytte» person etterhvert, det er grenser for hvor lenge jeg orker å lese om hvor stusselig og utakknemlig det er å vaske på sosialhøgskolen liksom. Det gjør nemlig Maria, den ene hovedpersonen. I tillegg er hun sosiologistudent, og drømmer om å holde et fantastisk foredrag om de uverdige forholdene vaskepersonale arbeider under. Moren til Maria bor hjemme i bygda sammen med mannen sin Sebjørn og deres åtte døtre, som hun i alle år har vært hjemmeværende husmor for.  Alle døtrene er så store at de mer eller mindre klarer seg selv, og med en hverdag bestående av utsatt husarbeid og soving til langt på dag kommer kona til Sebjørn (som hun konsekvent blir kalt, til sin egen irritasjon) til et vendepunkt der hun føler hun må foreta seg noe. Redde nepefabrikken for eksempel. Tredje hovedperson er tenåringen Alma, som er ganske upopulær og seksuelt frustrert. Etter at en gutt på ungdomsklubben «er borti henne med pikken» og hun forteller det til alle bare for å bli mistrodd og latterliggjort, blir Alma enda mer frustrert på alle vis. Hun ringer sextelefonen, og når moren finner det ut må hun begynne å jobbe i butikken til Sebjørn for å betale regningen. Enda kleinere blir det når Sebjørn tar henne for å stjele et pornoblad.

De tre jentene/damene fra samme Vestlands-bygd har hver sin lille historie som handler om det samme : Å ikke bli sett, å ikke bli verdsatt, og  å bli latterliggjort. Humor er et gjennomgående virkemiddel her, ja hele boka er vel egentlig en humorbok, men humoren er til tider litt sær og sikkert ikke noe for alle og enhver. Enkelte situasjoner syns jeg var veldig morsomme, men jeg syns også boken er litt ujevn her, en del steder ble det gjentakelser som ikke var morsomme. Boken har en klar feministisk undertone, knyttet til tre kvinners problem med å underkaste seg en rolle :  Alma greier ikke fortrenge den oppvåknende seksualiteten sin, eller være stille om den. Til tross for at det bare er en ekstrajobb har Maria vanskeligheter med å takle hverdagen i et lavtlønnet kvinneyrke der anerkjennelse er et fremmedord. Kona til Sebjørn greier ikke vie seg til husvasken og hvile på laurbærene etter å ha oppdratt 8 døtre. De vil alle noe mer.

Alt i alt en morsom liten bok, liker godt hvordan de tre personene er knyttet sammen gjennom bygdesamfunnet, og de treffende hverdagsbetraktningene sammen med svært absurd fantasi. Noe ujevn var den likevel syns jeg, spesielt i første del. Leseropplevelsen tar seg opp når man får samlet trådene i siste del.

h1

Bloglovin

februar 27, 2010

Registrerer den hos bloglovin’ også!

h1

Bloggurat

februar 27, 2010

Nå skal jeg prøve å registrere bloggen min på bloggurat.  Hmm.

h1

Innsirkling

februar 27, 2010

Jeg mener å huske Carl Frode Tillers roman Innsirkling fikk kjempegode kritikker og at jeg kjøpte den på grunn av det, og man kan spørre seg hvorfor den har stått så lenge ulest i bokhylla – er det fordi den er på nynorsk? Nå har jeg imidlertid bestemt meg for å lese mer nynorsk, rett og slett for å lære meg nynorsk, jeg har jo nemlig kommet til den konklusjon at jeg mest sannsynlig og forhåpentligvis blir norsklærer en vakker dag. Og da nytter det ikke å ha nynorskvegring akkurat. Vel, om Innsirkling :

Historien er som følger : David har mistet hukommelsen og det er satt inn en annonse i avisen som søker etter mennesker som kjenner han og kan fortelle han noe om hans liv.  Tre mennesker svarer på annonsen i brevform, stefaren Arvid og barndomsvennene/kjærestene (han har et forhold til begge to) John og Silje. Romanen er delt inn i tre deler etter disse tre personene, og kapitlene veksler mellom brev til David om barndommen og ungdommen de opplevde sammen og innblikk i livet de tre menneskene lever i dag. David selv kommer aldri til ordet.

Jeg liker idéen veldig godt. Og jeg blir nesten sur på meg selv fordi jeg ikke likte boka mer enn jeg gjorde. Dvs, når jeg tenker tilbake på den nå så tenker jeg at det er en sterk bok men jeg kommer ikke unna det faktum at jeg kjedet meg mer enn en gang mens jeg leste. Tror det var noe med tonen i brevene fra Arvid som gjorde meg litt utålmodig. Kanskje syns jeg det blir for mye kynisme og kulde til å dekke over sårhet, rett og slett litt for mye av det. Det er liksom et eller annet som gjorde at jeg syns boka er god den, men jeg likte ikke så godt å lese den som jeg trodde jeg skulle gjøre, kanskje hadde jeg for høye forventninger. 

Relasjoner som mor/sønn, lillebror/storebror, mann/kone er ikke preget av den nærheten og forståelsen vi kanskje liker å tenke oss at den bør ha. Og når man leser Innsirkling begynner man jo å tenke at dette er jo sikkert ganske vanlig, iallfall ikke uvanlig, å gå rundt med sånn innbitt sinne og misforståtte følelser og rett og slett store vansker med å være nær den man vil være nær. Og hvem skal man stole på her egentlig? Brevene til David er jo bare slik det enkelte mennesket husker det, tolker det og ønsker å fremstille det. Vi kommer ikke noe nærmere David, gjør vi vel?

Jeg syns heller ikke jeg kom nær noen av de tre hovedpersonene, selv om man kan lese mellom linjene at handlingene og oppførselen deres er et skall med mange lag under så fikk jeg aldri tak i noen av dem. Jeg får tak i de såre følelsene, men ikke noe mer enn det. Og det er litt slik jeg tolker boken også : det er kanskje umulig, hvertfall veldig vanskelig, å komme nær et annet menneske. Man deler opplevelser og tolker det andre sier og gjør, men det er vannskelig å få skikkelig tak i hverandre. Hvordan kan noen andre egentlig fortelle David hvem han er? Går noe slikt an?