Archive for januar, 2010

h1

Kjærlighet

januar 28, 2010

 

Jeg forsøker så smått å orientere meg litt bedre i norsk samtidslitteratur, og har hittil ikke lest noe av den prisbelønte Hanne Ørstavik, så tok da fatt på hennes gjennombruddsroman Kjærlighet, som føyer seg inn i rekken av korte romaner jeg har lest i Januar 2010.

Romanen fortelles fra to perspektiver, vi følger alenemorenVibeke og hennes sønn Jon på 9 år gjennom en kveld/natt. De oppholder seg såvidt sammen mens de spiser noen pølser, bortsett fra det er de langt fra hverandre hele tiden. Vjbeme skulle til biblioteket og levere tilbake bøker, men ender opp med å bli med en mann fra et omreisende tivoli på bar. Sønnen skulle selge lodd, ender opp hos en ny venninne i bygda, og etterhvert kommer han seg ikke inn hjemme når døren er låst.

Vi tar del i tankene deres i stort og smått, og det er utrolig vanskelig for  meg å ikke hele tiden bare legge merke til hvordan moren overhodet ikke tenker på sønnen sin. Det er sjokkerende og deprimerende. Jon på sin side tenker på moren sin slik det er vanlig for gutter på 9 år å tenke på moren sin, med en selvfølgelig kjærlighet, han gleder seg til kaken han tror hun baker til bursdagen og kommer til stadighet på hva hun måtte mene om forskjellige ting.

Jeg er fryktelig sint på moren til Jon etter å ha lest denne boken. Kanskje så sint at jeg ikke greier skikkelig å vurdere bokas litterære kvaliteter. Det går litt tregt i den, særlig når du som meg blir helt opphengt i at moren ikke tenker på sønnen sin, og dermed får helt mark av alt det andre dumme hun tenker om tivolimenn og ingeniører i kommunen. Den bygger opp  stemninger og viser frem tankene til personene slik at man føler man forstår dem. Jeg forstår jo at moren til Jon er på jakt etter kjærlighet, og ikke evner å forstå at den finnes hjemme hos henne selv. Men jeg forstår ikke hvordan hun kan forsømme sønnen sin på den måten likevel. Det var en vond bok å lese, med en vond slutt. Og det er jo ingen tvil om at den gjorde et inntrykk, og er et sterkt bilde på hvordan mennesker søker lykke på helt feil steder og ikke verdsetter det de burde verdsette. En påminnelse om å alltid være til stede, ikke bare fysisk men også i tankene.

h1

Kaptein Nemos bibliotek

januar 26, 2010

 

Å sitte igjen med en masse tanker etter å ha lest en bok er en god ting. Noen ganger blir det nesten for mye for meg. Leseropplevelsen av Kaptein Nemos bibliotek var fantastisk. Og den er ikke over selv om jeg er ferdig med boken. Fordi her var det veldig mye å undre seg over. Men det er positivt altså.
Jeg leste først Styrtet Engel, og Kaptein Nemos bibliotek ble derfor min andre roman av Per Olov Enquist. De ble også skrevet av Enquist i denne rekkefølgen. En ting som ble tydelig for meg var at jeg hadde trukket en forhastet konklusjon etter å ha lest Styrtet Engel : Jeg sa at jeg-fortelleren måtte være Enquist selv, fordi han hadde mistet faren sin pga en magesykdom da han selv var seks måneder gammel. Vel, det er nok ikke nødvendigvis så riktig.
Jeg-fortelleren i Kaptein Nemos bibliotek mistet også faren sin da han var seks måneder gammel. Eller den han trodde var faren hans i det minste. Også her baserer Enquist seg på en virkelig hendelse : to gutter, født på samme dag og oppvokst i den samme vesle religiøse bygden i Nord-Sverige, bestevenner inntil man kommer til at de antageligvis har blitt forbyttet ved fødselen og det kommer en rettslig dom om at de skal byttes tilbake (!) Jeg-personen blir avvist av sin egen mor og forvist fra sitt eget hus. Den andre gutten, Johannes, flytter inn i det grønne huset, får Josefina til mamma og får en fostersøster ved navn Eva-Liina.

Ingen kommer godt ut av den nye ordningen, så mye kan jeg vel si. Det er visst rettferdigheten som har seiret, men det skulle man ikke tro. Jeg forteller alt dette uten bitterhet, sier fortelleren. Og han gjør jo forsåvidt det, selv om han er den jeg har mest vondt av i hele fortellingen. Hvordan er det mulig?  Det er så mange kjærlighetsløse ting som skjer her, og så er det likevel så mye kjærlighet. Man finner den på de underligste stedene.

Språket er vakkert men enkelt, fordi det er språket til den gutten fra Nord-Sverige, som mister sin bestevenn, sine foreldre, huset sitt.. som kommer seg gjennom det hele uten bitterhet, ved hjelp av Kaptein Nemo, for menneskesønnen er jo så opptatt.

Det kan ikke være de samme personene som figurerer i Styrtet Engel og i Kaptein Nemos bibliotek. Likevel så tenker de noen ganger de samme tankene og de skriver de samme lappene. Det finnes mennsker som ikke lenger føler seg som mennesker i begge to, som kanskje ikke blir betraktet som mennesker en gang. Men som de sier :

«Tross alt var jeg vel fortsatt et slags menneske»

Slektskapet er mer enn bare fragmenter og familielikheter, jeg vil si de samme temaene henger over begge bøkene : kjærlighet, og hva er dette motsatte av kjærlighet, er det ondskap? Og hva vil det si å være menneske? I Kaptein Nemos bibliotek følte jeg at jeg leste om religiøst hykleri og de naturstridige normene som preget de voksnes verden og rammet barnas verden, hardt.

Det er det samme melankolske suget i brystet som sitter igjen etter begge bøkene, kanskje særlig etter Kaptein Nemos bibliotek, som er en mer fullendt historie. Jeg liker godt at jeg vet jeg blir fortalt noe viktig men at jeg må sloss litt for å skjønne hva det er. Kanskje skjønner jeg ikke helt hva det er heller, ikke helt. Til det blir det til tider litt komplisert. Jeg lurte noen ganger på om Johannes virkelig fantes.

Ååå, så vanskelig det er å skrive noe vettugt om den, men det var så fint å lese den. Etter å ha sett Enquist på Bokprogrammet så stusset jeg litt på det han sa om «kunstnermyten» og alt det der. Han sa noe sånt som at han hadde benektet og tatt avstand fra noe slikt da han var yngre, og ønsket å redusere skrivingen til et håndverk og et yrke, men nå som han var blitt eldre hadde han kjent mer og mer på at det han skrev kommer fra et sted, et for han ukjent sted. Etter å ha lest denne boken så begynner jeg å tro han har rett.

h1

The life you can save

januar 24, 2010

Jeg blogget for en liten stund siden om The Peter Singer solution, og hans moralfilosofi rundt det globale fattigdomsproblemet. Han har skrevet en bok om dette, The life you can save heter den. Blant annet anbefalt som en blant «toppen av bokåret 2009» av Aftenpostens litteraturanmelder Ingrid brekke, som kort skisserer innhodldet slik :

 «Å gå forbi et barn som holder på å drukne, er i bunn og grunn samme handling som å ikke gjøre alt man kan for å hindre at barn i andre land dør av sult, sykdom og fattigdom. Med denne påstanden åpner professoren i etikk sin gjennomgang av den vestlige middelklassens holdning til u-hjelp. Boken er en systematisk og analytisk gjennomgang av hvordan vi tenker, og hva vi gjør for å hjelpe andre. Og Singer er klar på hva han vil med boken: Få oss til å gi mer»

 Og denne boken var temaet for dagens Bok i P2, der Peter Singers filosofi rundt temaet ble diskutert av programleder, en filosof, en teolog og en representant for en norsk hjelpeorganisasjon, i tillegg til et telefonintervju med Peter Singer. Programmet sendes i reprise kl 23.05 i dag og kommer på podkast etterhvert her. Dette er et tema som interesserer meg, fordi uansett om man er uenig i Singers konkrete tall så syns jeg personlig det blir vanskelig å argumentere mot den etiske kjernen om ansvaret vi som lever i velstand har, kanskje særlig vi nordmenn som lever innenfor de forholdsvis trygge rammene av en velferdsstat.

h1

Styrtet Engel

januar 24, 2010

Jeg er ikke av den typen som leser bøker om igjen med mindre det har gått så lang tid at jeg har glemt innholdet. Men Styrtet Engel av Per Olov Enquist er en slik bok som jeg kommer til å lese om igjen om ikke lenge. Den var mitt første møte med Enquist, valgt fordi den var så kort, noe som passer bra siden jeg egentlig ikke har hatt samvittighet til å lese så mye annet enn pensum. (noe som begynner å bli mer et motto og en livsløgn enn en sannhet, for jeg leser da stadig romaner på bekostning av pensum)

Etterpå leste jeg at dette er den eneste romanen Enquist skrev i sin periode som tung alkoholiker, at han skrev på den tidlig om morgenen før han satte i gang med drikkingen. I hvilken grad dette har satt sitt preg på romanen skal jeg ikke uttale meg om siden jeg ikke har lest noen av hans andre romaner, enda, men Enquist uttalte iallfall i Bokprogrammet at han mente det var en av hans beste romaner. Men den er kort, og det tar noen sider før du får tak i de ulike personene, fordi dette er flere historier samlet i en bok. Det er noe av grunnen til at jeg ønsker å lese den på nytt.

Fortellerstemmen i boken er Enquist selv, noe som fremgår blant av at han forteller om faren som døde da han var 6 måneder gammel, noe som stemmer med virkeligheten. Han drømmer mye, drømmer at han skriver, våkner opp og finner kun ett ord på blokken – noe som peker mot at det delvis er en fremstilling av hans alkoholiserte tilværelse. Men denne boken handler ikke spesielt om Enquist, (i motsetning til «Et annat liv» som er hans selvbiografiske roman) det er en rekke andre eiendommelige karakterer som utgjør mye av boken.

Pasqual Minon er en virkelig historisk person, en sirkus-freak, antagelig meksikansk, som turnerte med sine to hoder på begynnelsen av 1900-tallet. Historien om han vil ha det til at det andre hodet var et kvinnehode med en egen identitet : hans kone Maria. Dette har blitt avvist som en myte, en del av sirkusnummeret og en fysisk umulighet. Men likevel er det dette ekteskapet mellom Pasqual og Maria, fanget i hverandres hode, som er en av fortellingene i Styrtet Engel. Og så er det historien om K og hans kone, og deres uforståelige forhold til hverandre og til mannen som myrdet deres datter. Det er også en historie om Ruth Berlau, som går med Bertolt Brechts gipshode i en hatteeske, som jeg desverre ikke fikk like godt tak i oppe i alt det andre – nok en grunn til å lese de 106 sidene om igjen.

Det er ikke mytematerialets troverdighet som er poenget her. At K og konens forhold til syvende og sist forblir uforståelig for meg, og at Pasqual Minon antageligvis ikke hadde en kone som het Maria i sitt eget hode, spiller ingen rolle. Romanen er skrevet på et poetisk språk, som gjør den vakker selv om den gir deg bildene av det heslige, det groteske og det umenneskeliggjorte. Romanen utforsker ondskap og kjærlighet i et spesielt landskap, det som i en passasje om sirkusfreaksenes sekt kalles «menneskets ytterste grense«. Temaet er utrolig fascinerende og uutgrunnelig. For hvem er alle disse som får stempelet «Satans barn» av ulike årsaker? Hva skiller dem fra deg og meg? Kanskje ikke mer enn hva vi har til felles? Og hva er kjærlighet, hvem sier den må være konvensjonell og vakker? Eller hva som er vakkert?

Jeg elsker når en roman gir meg et nytt perspektiv. En ny tankemåte. Det føler jeg Styrtet Engel har gitt meg, det er vanskelig å forklare akkurat hva det er som gjør det, men den gjorde et sterkt inntrykk.  Den er uklar samtidig som den er krystallklar, derfor må jeg lese den en gang til.

h1

januar 20, 2010

Afrikansk litteratur. Ja, da fikk jeg hvertfall lese klassikeren over alle klassikere : Chinua Achebes Things fall apart. Og jeg er glad jeg leste den. Spesielt var det interessant å lese den med Heart of Darkness i bakhodet, og viten om at Achebe i sin tid gikk ut og kritiserte Conrads roman for å være rasistisk. De fleste kritikere opp gjennom har nøyd seg med å forklare det unyanserte bildet som tegnes av afrikanerne i Heart of Darkness med tid og kontekst. Det var en selvsagt fordom for elvebåtkapteinen i Heart of Darkness at de svarte var ville og barbariske, og siden han aldri ble kjent med dem heller er det nødvendigvis dette som må formidles i romanen.

Dette brutale første møtet mellom afrikaneren og de hvite kolonistene er tema også i Things fall apart. Men her skildres møtet fra den andre siden, og med hovedvekt på tiden før møtet finner sted.

Vi følger et lite igbosamfunn i Nigeria, med den sterke og vellykkede Okonkwo som hovedperson. Okonkwo har lykkes på alle måter slik det tradisjonelle igbosamfunnet ser det : Han er fysisk sterk, (brytemester i sin ungdom) han har en veldrevet jordbruk, han er politisk engasjert i samfunnet, har tre koner og en bråte med barn. Drivkraften bak suksessen er delvis et intenst ønske om å ikke bli som sin far, som han så på som svak. Det er vanskelig for Okonkwo at hans sønn ikke ser ut til å slekte på han selv i så måte. Men den store utordringen for Okonkwo blir møtet med den hvite mann, et møte som utfordrer alt han står for.

Denne boken handler ikke om hvor fæle de hvite var. Den handler om afrikanerne. For de var der nemlig for de europeerne kom også, og det tenkte sikkert Achebe det var på tide å skrive noe sannferdig om, noe som ikke var sett med hvite og enten kunnskapsløse eller fordomsfulle øyne. Kulturen og kulturkollisjonen er det essensielle, og det er et interessant tema. Han har nok hatt et internasjonalt publikum i tankene, (såvel som et afrikansk) fordi man føler seg ikke ekskludert til tross for det lokale og tidsmessige preget. Men han driver ikke å overforklarer og definerer så mye, dette er en relativt kort historie, så det er bare å google om man skulle føle for å faktisk vite hva matretten foufou egentlig er for noe o.l.

Her er mitt favorittsitat fra boken :

«There is no story that is not true. The world has no end, and what is good among one people is an abomination with others.»

Det er massevis av afrikanske romaner der ute, skrevet på engelsk, eller nå i større og større grad også oversatt til norsk. Mitt eksemplar er utgitt under en serie som heter African Writers Series. Det har ikke vært tradisjon for å lese annet enn hvite afrikanere tidligere, så flott at man nå utvider horisonten litt!

 

h1

Min Kamp 1

januar 17, 2010

Egentlig hadde jeg ikke lyst til å skrive noe om denne før jeg enten a) hadde lest mer enn det første bindet, eller b) hadde lest noe annet av Knausgård for å kunne ha en forestilling om hva denne fyren er god for og et sammenligningsgrunnlag. Jeg har enda ikke fått gjort noen av delene og kommer ikke å ha tid til å prioritere det med det første, så da skriver jeg noe likevel før jeg glemmer hva den handlet om. (leste den i juleferien)

Min Kamp 1 har stort sett to parallelle handlinger vi følger : en nyttårsfeiring i ungdomsårene, og fra voksenlivet tar vi del i tiden rett etter at han får vite at faren er død, og må reise sammen med sin bror for å rydde opp i alt faren har stelt i stand. At hovedpersonen har hatt et vanskelig forhold til faren blir tydelig raskt og går som en rød tråd gjennom dette bindet. Gode skildringer av stemningen mellom han og faren i barndommen. 

Den forholdsvis tjukke boka gikk overraskende fort å lese. Dette merket jeg meg, til tross for at den aldri kunne kalles spennende, og i enkelte passasjer tenkte jeg «dette burde kanskje vært strøket?»  Likevel var den altså lest på null komma niks. Det føltes som om det var språket hans som rev meg med i en slik fart, at det var noe i det som passet som hånd i hanske med min lesning. Mange gode setninger her. Ikke minst den første :

«For hjertet er livet enkelt, det slår så lenge det kan

Den godeste Knaus har iallfall klart å blåse liv i litteraturdebatten her til lands, det skal han ha. Og om det øker interessen for litteratur i det store og hele så er det jo ingenting som er bedre enn det! Kjærstads innvendinger mot kritikerstanden som hadde unlatt å sette Min Kamp inn i den lange tradisjonen den faktisk står i (som biografisk/fiksjon hybridsjanger) var nok riktig den, men dette med merkelapper og sjanger er en ganske uinteressant debatt for mitt vedkommende. Jeg registrerer at Knausgård hevder han har skrevet om seg selv i disse bøkene, og dermed også en rekke navngitte personer fra sin egen krets. Det etiske rundt dette syns jeg får være opp til Knausgård og forlaget hans. Når jeg leser Min Kamp 1 syns jeg ikke denne viten gjør verken det ene eller det andre for boken, fordi jeg leser den for det meste som jeg leser enhver annen roman. Bortsett fra at dette bare er bind 1 av den da.

 Og jeg skal ikke uttale meg før jeg eventuelt leser noen flere bind, men jeg har en følelse av at her har Knausgård fått rable fritt, han skulle skrive seks bøker han, og her har vi den uredigerte kladden som utgjør disse. Satt på spissen. Og fordi mannen antageligvis er ganske talentfull så kan han komme unna med det. Nei, mens jeg skriver dette så merker jeg at det blir vanskeligere og vanskeligere å si noe som helst om dette etter bare bind 1. Konklusjonen må være at det kan ikke ha vært helt jævlig siden jeg fortsatt tenker at jeg å lese bind 2, men jeg er skeptisk altså. Ikke til selvskrivingen og den såkalte utleveringen, men til 6 BIND, MANN! Og han er da bare 42 år eller så. Seks bind kunne kanskje vært tilgivelig om du utgir den når du er 100 eller deromkring. Men for en 42 åring så må jeg personlig si at jeg får en sånn avsmak fra det «navlebeskuende» ved det allerede før jeg har lest det. Men det er jo igjen fordomsfullt av meg, for uten å ha lest dem så kan jeg jo ikke avgjøre om det er noe allment verdifullt her eller om det bare er en stor kommersiell egotrip. Et bind til bør jeg lese før jeg eventuelt dømmer nord og ned.

 Det jeg derimot ikke er skeptisk til er å først av alt lese en av hans tidligere romaner, slik som den jeg tilfeldigvis har : En tid for alt. Har såvidt begynt på den, og syns iallfall hittil at hans valg av motiver (englenes historie, bibelske personer) er originale og interessante.  Innimellom pensumlesingen skal jeg bli ferdig med denne i Januar har jeg bestemt. Jeg bestemte meg akkurat nå faktisk. Jepp.

 

h1

Peter Singers solution

januar 16, 2010

Peter Singer, en av vår tids mest kjente moralfilosofer, er en kontroversiell og omdiskutert mann. Men man trenger ikke være enig med han i alt. Jeg syns det er verdt å lese hans essay om bistand og enkeltmenneskets innsats på den fronten :

http://people.brandeis.edu/~teuber/singermag.htm

lDet ga meg noe å tenke på.

Kort sagt ; hva er forskjellen på å la et barn bli overkjørt av et tog fremfor at toget smadrer en verdifull bil som representerer din egen velstand og økonomiske sikkerhet – og det å velge å bruke pengene våre på ting vi ikke trenger fremfor å bruke de på bistand til verdens fattige. Han henviser til en ekspertuttalelse om at det å sikre helsen til en 2-åring frem til 6-års alderen i den 3. verden kan koste rundt 200 dollar, med andre ord rundt 1100 kroner.  Hvilket argument har vi for å ikke sende disse pengene og redde dette barnet?  Og når dette barnet er reddet, hvilket argument har du for å ikke redde det neste, og det neste, og det neste – fremfor å bruke pengene dine på nye klær når de gamle duger, ny bil når den gamle går, en dyr ferie, et nytt kamera..jeg kan nevne i fleng.

Hvilken glede har jeg av ting jeg har kjøpt for penger som kunne vært brukt til livsnødvendige ting for et annet menneske? Hvor kommer denne forestillingen fra at vi ikke har en kontunierlig plikt til å hjelpe barn som desperat trenger det på andre siden av kloden, samtidig som vi alle er enige i å redde barnet fra toget fremfor en bil?

Det er menneskelig å ønske å bruke litt av sine tjente penger på seg selv, men hvor mye av det kan en med ren samvittighet bruke på seg selv når en vet det kunne reddet andre menneskers liv? Sikret andre mennesker rent drikkevann? Tilgang til medisiner og legehjelp? En utdannelse?

Det er vanskelig å snu den vestlige forbrukermentaliteten over natten. Et skritt i riktig retning for oss nordmenn kunne kanskje være å neste gang man vil unne seg noe som strengt tatt er unødvendig, så kunne man forplikte seg til å før man kjøper det gi en nøyaktig tilsvarende sum til en anerkjent bistandsorganisasjon?