Archive for the ‘Bøker’ Category

h1

Lest i det siste

juni 27, 2010

Etter å ha blitt ferdig med eksamen hadde jeg ambisjoner om å lese fryktelig mye. Det har ikke blitt riktig så mye som jeg hadde tenkt, men sommeren er fortsatt lang. I det siste har jeg blant annet lest :

Thomas Espedal : Imot kunsten

En liten poetisk og fin bok basert på det selvbiografiske, nydelig språk der familietreets mange historier flettes sammen med hovedpersonens egen historie. Kanskje ikke akkurat det jeg trengte der og da, var litt utålmodig og ivrig etter historien med stor H, men det får jeg ta på egen kappe.

Chris Cleave : The other hand

En ganske utrolig historie om en 14 år gammel nigeriansk jente som rømmer fra en nedslaktet landsby, og i flukten mot frihet og trygghet møter hun på et britisk ektepar, et møte som får usedvanlige konsekvenser. Jeg likte første del av boken best, der Little Bee (hovedpersonen) er sammen med de andre flyktningene i «the detention center». Etterhvert syns jeg noen av dialogene får et litt urealistisk preg og litt for mange klisjeer. Historien er likevel verdt å lese, og gir grunn til refleksjon rundt «boblelivet» vi lever i Vesten og hvordan vi ville forholdt oss til virkeligheten om vi fikk den opp i fanget. Annenhvert kapittel fortelles gjennom Little Bees øyne (og jeg mener dette er de beste kapitlene, elsker Little Bees betraktninger rundt egen skjebne og livet i London: 

The queen smiles sometimes but if you look at her eyes in her portrait on the bak of the five-pund note, you will see she is carrying a heavy cargo too. The Queen and me, we are ready for the worst. In public you will se both of us smiling and sometimes even laughing, but if you were a man who looked at us in a certain way we would both of us make sure we were dead before you could lay a single finger on our bodies. Me and the Queen of England, we would not give you the satisfaction»)

 og annenhvert gjennom øynene til den britiske kvinnen Sarah. Lettlest, og vesentlig mening går nok tapt om den ikke leses på Engelsk, et gjennomgående poeng i boken er nemlig hvordan Little Bee forteller historien på «the Queens english», som hun brukte to år på å lære seg, og hvor vanskelig (nærmest umulig) det kan være å oversette erfaringer til et språk som er skapt av en annen verden.

Husker ikke i farten hva mer jeg har lest, oppdaterer senere.

h1

Klima forklart

mai 2, 2010

 Jeg er en av dem som har vært opptatt av klima og miljø f.eks i forbindelse med hvilket parti jeg skal stemme på, men som egentlig ikke har skjønt så mye av dette med klimaendringer. Jeg var aldri så ivrig i naturfagen kan man si. Men dette er såpass viktig at jeg syns det er pinlig og frustrerende å ikke være litt mer opplyst, så derfor leste jeg boken Klima forklart skrevet av Christian Bjørknæs.

Boken er overraskende lettlest og bare på ca. 200 sider. Kapitlene er fint organisert og det meste av informasjonen er lettfordøyelig. Noen tall og kjemiske/fysiske prosesser gikk litt over hodet på meg men det var egentlig bare fordi jeg automatisk begynner å skumme eller koble ut i møte med noe realfaglig ;p. Boken baserer seg i hovedsak på FNs klimapanels fjerde hovedrapport, og forfatteren forklarer veldig greit hvordan klimapanelet jobber. Deretter forklares det meste jeg lurte på: hva som egentlig skjer med klimaet vårt, hva forskerne mener kommer til å skje i fremtiden, hvordan vi finner ut av det, hva det innebærer for planeten og for menneskene som bor her, hva vi kan gjøre med det og hvordan politikken forholder seg til det. 

Anbefales om man er litt blank på det som faktisk er den viktigste utfordringen internasjonal politikk står ovenfor.

h1

Livlegens besøk

mai 2, 2010

Jeg hadde gledet meg til å lese mer av Per Olov Enquist, etter å ha blitt begeistret for både Styrtet Engel og Kaptein Nemos bibliotek. Nå har jeg lest Livlegens besøk, som er en historisk roman. Handlingen spinner rundt en del faktiske hendelser fra dansk historie : I 1769 fikk den sinnsyke kong Christian den 7. seg en livlege : Johann Friedrich Struensee. Opplysningsmannen Struensee fikk en sterk innflytelse på kong Christian og gjennomførte i løpet av kort tid omfattende reformer i Danmark. Han hadde også et forhold til dronningen og fikk (etter all sannsynlighet) barn med henne (Prinsesse Louise Augusta). Etter kun et par år ved makten hadde Struensee mange fiender i hoffet, og ble kuppet og arrestert for sitt forbudte forhold med dronningen. Dronningen ble også arrestert, fratatt sine to barn og landsforvist. Struensee ble dømt til døden ved offentlig henrettelse.

Såvidt jeg kan forstå har Enquist lagt seg veldig tett opp til de faktiske hendelsene. Jeg begynner å forstå hva jeg liker så godt med Per Olov Enquist : bak det absurde, det groteske og det spektakulære finner han menneskeligheten, det rene og det såre.  Jeg syns det er fantastisk at han har lest de historiske kildene og så diktet frem de hele menneskene bak : Kong Christian den 7, Struensee og Dronning Caroline Mathilde, og får meg til å føle en godhet for dem alle tre. Selv om dette er en roman er det jo også kjempeinteressant kunnskap om en helt utrolig periode i dansk historie, om hoffkulturen og politikken.   

Det virker for meg som Per Olov Enquist er en mann som nekter å godta at noen kan være kun gal, kun ond, kun umoralsk. Menneskets kompleksitet og en tro på det gode syns jeg er en tydelig rød tråd i det jeg har lest av han så langt. Gleder meg til å lese mer (neste blir Legionærene, også en historisk roman om Sveriges utlevering av baltiske soldater til Sovjetunionen etter 2. verdenskrig) og håper Enquist skriver flere romaner.

h1

Dyprød Hibiskus

mars 25, 2010

Chimamanda Ngozi Adichie er også forfatteren bak ”En halv gul sol”, en flott bok som jeg dessverre tror jeg skrev veldig lite om fordi det gikk en stund mellom at jeg leste den og at jeg fikk skrevet noe.  Derfor skal jeg ta det igjen ved å skrive litt utfyllende om ”Dyprød Hibiskus”. Jeg har gledet meg til å lese mer av henne, men har også utsatt det litt fordi hun bare har gitt ut 3 bøker, noe som faktisk absolutt ikke er bare i og med at hun bare er omtrent 30 år gammel.

Selv om jeg totalt sett likte En halv gul sol best, veldig mye pga bevisstgjøringen og perspektivet på en krig mange av oss vet veldig lite om, (Biafra-krigen) så syns jeg også at Dyprød Hibiskus var en flott bok. Den drar meg inn allerede fra første side og holder meg fast, kanskje fordi jeg føler meg så sikker på at jeg kommer til å like boken? I ”En halv gul sol” (som er noe lengre) tok det noen sider før jeg var oppslukt, men det er ingen tvil om at jeg ble det og at jeg måtte lese ferdig for å få vite hvordan det gikk med personene.

Bokens hovedperson er Kambili, en nigeriansk jente fra en velstående kristen igbofamilie. Faren hennes er fanatisk kristen, og har blant annet bannlyst sin egen far fra huset fordi han følger den tradisjonelle religionen. Han er hele byens velgjører, men i hjemmet er han en tyrann. Sammen med moren og broren Jaja lever Kambili i evig frykt for å gjøre en feil som vil vekke farens raseri og trang til å straffe dem. Dagene struktureres av faste programmer der det ikke er gjort plass til det å være barn. Kambili og Jaja har et ordløst språk, de kan kommunisere via blikket slik at de får formidlet de tingene de ikke kan si høyt. Hele familien forandres for alltid etter at søsknene får besøke sin tante og sine søskenbarn, og dermed for første gang oppleve at latter, toleranse og varme kan være en del av familielivet.

  Jeg synes boken er underholdende, lettlest, både vond og varm på samme tid. Den har mye handling og følelser, og er ikke minst sanselig : masse lukter, syn, farger og smaker her som lar Nigeriansk stemning og kultur sive opp og ramme inn historien. Mens jeg leste kjente jeg farens jernhånd i nakken, jeg kjente frykten i det han entret rommet og lettelsen idet han forsvant. Det samfunnsmessige og historisk-politiske temaene er ikke like tydelige her som i ”En halv gul sol”, (selv om jeg presierer at også denne har de personlige relasjonene som hovedfokus) men de er absolutt ikke fraværende. Politisk korrupsjon, kriminalitet og fattigdom viser seg både gjennom farens avisvirksomhet og tantens situasjon på universitetet i Nsukka.

Jeg tenkte mye på faren til Kambili mens jeg leste. Hvorfor ble han sånn? Både faren hans og søsteren er varme og glade mennesker, hvordan ble han selv så voldsom og hard i kantene? Bestefaren tror det er misjonærene som ødela sønnen. En gang forteller han datteren om hvordan han ble skoldet som straff for å ha syndet mot kroppen sin da han som ung var «boy» for misjonærene. Faren gråter når han kjører de forslåtte barna sine eller konen til sykehuset, er han en psykopat eller er han en livredd og hjernevasket kristen som selv har blitt mishandlet? Det er noe tvetydig over han og det er tvetydighet i Kambilis følelser for han. Dette får vi jo såklart ikke noe direkte svar på, men det var noe av det som interesserte meg mens jeg leste den.

Anbefaler Chimamanda Ngozi Adichie til alle som vil bli underholdt, grepet og opplyst samtidig. Om man atpåtil er nysgjerrig på moderne afrikansk litteratur og lei av den ensidige fremstillingen av Afrika, ja da bør det være midt i blinken! Jeg regner med at bøkene er skrevet på engelsk så det er sikkert fint å lese de på originalspråket, jeg gleder meg til Kvelningsfornemmelser/The thing around your neck.

h1

mmmmmLinn Ullmann : Et velsignet barn

mars 21, 2010

Dette var min første roman av Ullmann, men det blir nok ikke den siste, fordi jeg likte den godt. Boken handler om tre halvsøstre, og deres sommere på øyen Hammarsö med faren Isak, som både er en fin pappa og en fraværende og egoistisk pappa. En sommer skjer det noe forferdelig på øya, og siden reiser de ikke tilbake. Søstrene spres og kontanten med faren blir delvis borte. Historien har veldig mange nyanser, og det er flere fortellere. Jeg fikk litt assosiasjoner til Virginia Woolf og To the lighthouse etterhvert, med sommerhuset som etterhvert står øde i årevis og barna som til slutt kommer for å forsones med faren. Syns Ullmann er veldig flink til å formidle barns verden, og til tider var boka vond og rå, andre steder bare sår og melankolsk, men den er også fin og koselig. Mye på en gang altså, og jeg likte det.

h1

Innsirkling

februar 27, 2010

Jeg mener å huske Carl Frode Tillers roman Innsirkling fikk kjempegode kritikker og at jeg kjøpte den på grunn av det, og man kan spørre seg hvorfor den har stått så lenge ulest i bokhylla – er det fordi den er på nynorsk? Nå har jeg imidlertid bestemt meg for å lese mer nynorsk, rett og slett for å lære meg nynorsk, jeg har jo nemlig kommet til den konklusjon at jeg mest sannsynlig og forhåpentligvis blir norsklærer en vakker dag. Og da nytter det ikke å ha nynorskvegring akkurat. Vel, om Innsirkling :

Historien er som følger : David har mistet hukommelsen og det er satt inn en annonse i avisen som søker etter mennesker som kjenner han og kan fortelle han noe om hans liv.  Tre mennesker svarer på annonsen i brevform, stefaren Arvid og barndomsvennene/kjærestene (han har et forhold til begge to) John og Silje. Romanen er delt inn i tre deler etter disse tre personene, og kapitlene veksler mellom brev til David om barndommen og ungdommen de opplevde sammen og innblikk i livet de tre menneskene lever i dag. David selv kommer aldri til ordet.

Jeg liker idéen veldig godt. Og jeg blir nesten sur på meg selv fordi jeg ikke likte boka mer enn jeg gjorde. Dvs, når jeg tenker tilbake på den nå så tenker jeg at det er en sterk bok men jeg kommer ikke unna det faktum at jeg kjedet meg mer enn en gang mens jeg leste. Tror det var noe med tonen i brevene fra Arvid som gjorde meg litt utålmodig. Kanskje syns jeg det blir for mye kynisme og kulde til å dekke over sårhet, rett og slett litt for mye av det. Det er liksom et eller annet som gjorde at jeg syns boka er god den, men jeg likte ikke så godt å lese den som jeg trodde jeg skulle gjøre, kanskje hadde jeg for høye forventninger. 

Relasjoner som mor/sønn, lillebror/storebror, mann/kone er ikke preget av den nærheten og forståelsen vi kanskje liker å tenke oss at den bør ha. Og når man leser Innsirkling begynner man jo å tenke at dette er jo sikkert ganske vanlig, iallfall ikke uvanlig, å gå rundt med sånn innbitt sinne og misforståtte følelser og rett og slett store vansker med å være nær den man vil være nær. Og hvem skal man stole på her egentlig? Brevene til David er jo bare slik det enkelte mennesket husker det, tolker det og ønsker å fremstille det. Vi kommer ikke noe nærmere David, gjør vi vel?

Jeg syns heller ikke jeg kom nær noen av de tre hovedpersonene, selv om man kan lese mellom linjene at handlingene og oppførselen deres er et skall med mange lag under så fikk jeg aldri tak i noen av dem. Jeg får tak i de såre følelsene, men ikke noe mer enn det. Og det er litt slik jeg tolker boken også : det er kanskje umulig, hvertfall veldig vanskelig, å komme nær et annet menneske. Man deler opplevelser og tolker det andre sier og gjør, men det er vannskelig å få skikkelig tak i hverandre. Hvordan kan noen andre egentlig fortelle David hvem han er? Går noe slikt an?

h1

Amalie Skram

februar 20, 2010

Jeg har ikke lest annet av Amalie Skram enn Forrådt som en del av norskpensum på videregående. Og det må jeg jo gjøre noe med. I stedet for den mer kjente Hellemyrsfolket har jeg nå lest debutromanen hennes Constance Ring.  Det er flott å bli kjent med Amalie Skram igjen. I tillegg til å beundre motet hun hadde som forfatter så liker jeg hvordan hun evner å si mye med få ord, på den måten at intensjoner og sinnstemninger blir tydelige gjennom tonen i ordene, bevegelsene med blikket eller rett og slett mellom linjene – nettopp slik vi vanligvis tolker andre mennesker.

Det er umulig for meg å si hvor mye som er selvbiografisk i Constance Ring, men det er jo faktum at hun skrev den etter en opprivende skillsmisse fra sin første ektemann, og boken er en sterk skildring av en ung kvinnes sjokkmøte med ekteskapsinstitusjonen i Skrams samtid. Dette var en tid hvor kvinnen stort sett var gjort avhengig av ekteskapet og av mannen, hvor skilsmisse var den største ulykke, og dette samfunnspresset ble formidlet gjennom de nærmeste forbindelser av velmenende venner og familiemedlemmer. Ekteskapet var ansett som hellig, men likevel gjennomsyret av dobbeltmoral og skjeve vilkår mellom mann og kvinne. Constance Ring lever med en enorm skuffelse og motvilje i sitt arrangerte ekteskap til en mye eldre mann, men finner ingen støtte eller muligheter for å skape eget liv. Jeg skal selvfølgelig ikke røpe mer av handlingen, om noen skulle ha lyst til å lese den. Amalie Skram vakte bestyrtelse med denne romanen da den kom ut i 1885, og hun høstet lite anerkjennelse som forfatter mens hun levde. Hun ble ansett som svært radikal og kritikerne var ikke nådige mot henne. Denne boken for meg til å tenke på at det faktisk ikke er spesielt lenge siden virkeligheten i Constance Ring var virkeligheten for norske kvinner som gikk inn i ekteskap, og at jeg kanskje selv tilhører en av de første generasjonene som knapt kan snakke om å ha merket noen kjønnsdiskriminering i samfunnet vårt.  Enda sterkere blir boken når man tenker på at dette fortsatt er realiteten for mange kvinner verden over, som lever i samfunn som fordømmer og diskriminerer ugifte kvinner, og hvor den gifte kvinnen ofte er seksuelt og økonomisk undertrykt.