Dyprød Hibiskus

Chimamanda Ngozi Adichie er også forfatteren bak ”En halv gul sol”, en flott bok som jeg dessverre tror jeg skrev veldig lite om fordi det gikk en stund mellom at jeg leste den og at jeg fikk skrevet noe.  Derfor skal jeg ta det igjen ved å skrive litt utfyllende om ”Dyprød Hibiskus”. Jeg har gledet meg til å lese mer av henne, men har også utsatt det litt fordi hun bare har gitt ut 3 bøker, noe som faktisk absolutt ikke er bare i og med at hun bare er omtrent 30 år gammel.

Selv om jeg totalt sett likte En halv gul sol best, veldig mye pga bevisstgjøringen og perspektivet på en krig mange av oss vet veldig lite om, (Biafra-krigen) så syns jeg også at Dyprød Hibiskus var en flott bok. Den drar meg inn allerede fra første side og holder meg fast, kanskje fordi jeg føler meg så sikker på at jeg kommer til å like boken? I ”En halv gul sol” (som er noe lengre) tok det noen sider før jeg var oppslukt, men det er ingen tvil om at jeg ble det og at jeg måtte lese ferdig for å få vite hvordan det gikk med personene.

Bokens hovedperson er Kambili, en nigeriansk jente fra en velstående kristen igbofamilie. Faren hennes er fanatisk kristen, og har blant annet bannlyst sin egen far fra huset fordi han følger den tradisjonelle religionen. Han er hele byens velgjører, men i hjemmet er han en tyrann. Sammen med moren og broren Jaja lever Kambili i evig frykt for å gjøre en feil som vil vekke farens raseri og trang til å straffe dem. Dagene struktureres av faste programmer der det ikke er gjort plass til det å være barn. Kambili og Jaja har et ordløst språk, de kan kommunisere via blikket slik at de får formidlet de tingene de ikke kan si høyt. Hele familien forandres for alltid etter at søsknene får besøke sin tante og sine søskenbarn, og dermed for første gang oppleve at latter, toleranse og varme kan være en del av familielivet.

  Jeg synes boken er underholdende, lettlest, både vond og varm på samme tid. Den har mye handling og følelser, og er ikke minst sanselig : masse lukter, syn, farger og smaker her som lar Nigeriansk stemning og kultur sive opp og ramme inn historien. Mens jeg leste kjente jeg farens jernhånd i nakken, jeg kjente frykten i det han entret rommet og lettelsen idet han forsvant. Det samfunnsmessige og historisk-politiske temaene er ikke like tydelige her som i ”En halv gul sol”, (selv om jeg presierer at også denne har de personlige relasjonene som hovedfokus) men de er absolutt ikke fraværende. Politisk korrupsjon, kriminalitet og fattigdom viser seg både gjennom farens avisvirksomhet og tantens situasjon på universitetet i Nsukka.

Jeg tenkte mye på faren til Kambili mens jeg leste. Hvorfor ble han sånn? Både faren hans og søsteren er varme og glade mennesker, hvordan ble han selv så voldsom og hard i kantene? Bestefaren tror det er misjonærene som ødela sønnen. En gang forteller han datteren om hvordan han ble skoldet som straff for å ha syndet mot kroppen sin da han som ung var «boy» for misjonærene. Faren gråter når han kjører de forslåtte barna sine eller konen til sykehuset, er han en psykopat eller er han en livredd og hjernevasket kristen som selv har blitt mishandlet? Det er noe tvetydig over han og det er tvetydighet i Kambilis følelser for han. Dette får vi jo såklart ikke noe direkte svar på, men det var noe av det som interesserte meg mens jeg leste den.

Anbefaler Chimamanda Ngozi Adichie til alle som vil bli underholdt, grepet og opplyst samtidig. Om man atpåtil er nysgjerrig på moderne afrikansk litteratur og lei av den ensidige fremstillingen av Afrika, ja da bør det være midt i blinken! Jeg regner med at bøkene er skrevet på engelsk så det er sikkert fint å lese de på originalspråket, jeg gleder meg til Kvelningsfornemmelser/The thing around your neck.